Forsiden

:FJERN-SYN: Mareritt med mobilen

:FJERN-SYN: Mareritt med mobilen

Tapt og funnet. Ulf Peter Hellstrøm tok ikke sjansen på å reise til Spania uten iphonen på innerlommen.  Det kostet ham både ekstra flybilletter og en nye iphone.  Her er den gamle gjenfunnet.  Foto: Ulf Peter Hellstrøm.

  • Da jeg sjekket at mobilen lå trygt i innerlommen, ble jeg sjokkert!

 

:FJERN-SYN:

 

Ulf Peter Hellstrøm

  

Jeg satt på flyet fra Oslo til Stockholm, endelig på en litt kronglete omvei i gang med en reise mot noen hyggelige dager ved Middelhavet. Jeg ante fred og ingen fare.  

Og instinktivt, uten å tenke over noe som helst, gjorde jeg noe jeg har gjort hundrevis, trolig tusenvis, av ganger tidligere: 

Jeg sjekket mobilen på innerlommen, det vil si dekselet som beskytter telefonen. Dette er jo alltid en beroligende øvelse. Alltid.  

Eller nesten alltid. 

 

  • Et aldri så lite sjokk 

 

For jeg fikk et aldri så lite sjokk: Hvorfor er dekselet så bøyelig, liksom? Hvorfor er dekselet så tomt for mobil? Har jeg GLEMT, ELLER MISTET TELEFONEN?  

Et mareritt for de fleste oppegående mennesker. 

Telefonen er jo alt i livet mitt. Apper, nyheter, e-post, kalender, kontakter, Facebook og Twitter, SnapChat og Discord. Ofte Teams og Zoom i disse pandemitider. 

Slikt pleier alltid å ordne seg. Jeg er distré og har hatt en tendens til å glemme at telefonen ligger på kjøkkenet eller i soverommet. Eller telefonen ligger igjen hjemme når jeg tar en tur til butikken. 

Denne gang? Litt annerledes. Jeg lette. Og lette. Jeg fikk koblet inn en medfølende stuert på Stockholm-flyet mens resten av kabinpersonalet skottet bort på meg med skrekkblandet nysgjerrighet: Hva skjer med denne stakkars mannen med de ville øynene? 

Men stuertens utforskning av gulvet i flykabinen ga heller ingen resultater. Mobilen var fortsatt søkk borte.  

Jeg prøvde å analysere hva som kunne være skjedd. Jeg hadde ladet telefonen i plassen ved min utgang/gate i område D på Oslo lufthavn. Jeg trodde jeg hadde tatt mobilen da innsjekkingen begynte, puttet den inn i dekselet og deretter lagt mobilen i innerlommen. Men et eller annen var ikke som det skulle være, åpenbart. Dekselet var der, og ladekabelen. Men ikke mobilen 

 

  • Avbrøt reisen 

 

Vel fremme i Stockholm måtte jeg ta et valg mens panikken truet med å ta makten fra meg: Jeg skulle til Spania, men hvordan skulle jeg greie det når jeg hadde fylt ut alle data til den spanske covid-kartleggingen på mobilen som ikke lenger var å oppdrive? Ville jeg i det hele tatt kunne fullføre reisen?  

Ville jeg slippe inn i Spania? Neppe. 

Konklusjon: Jeg måtte avbryte hele reisen og heller komme meg hjem.  

Jeg fikk alarmert bakkemannskapet hos flyselskapet og hentet min koffert fra bånd nr 1 på Arlanda flyhavn. Kjøpte en flybillett fra Stockholm til Oslo. Etter en lang og grusom dag på Arlanda kunne jeg i det minste vende hjemover mot Oslo på kvelden.  

 

  • Stupte i seng 

På Gardermoen var jeg ganske sliten. Og kanskje var det behovet for litt komfort som fikk meg til å ta inn på et av hotellene ved Oslo lufthavn. Et slags karanteneopphold helt for meg selv. Folk har hatt det verre. 

Overnattingen ga meg muligheten til å oppsøke hittegodskontoret grytidlig neste morgen.  

Men det ga intet resultat. Ingen mobil var funnet. Intet registrert i systemet, meldte Hittegodskontoret. Du må melde inn hva du har mistet. Det kan ta flere dager før noe dukker opp, sa de bak skranken, uten særlig medfølelse.  

Det er åpenbart bare idioter som mister mobilen. 

Slukøret tok jeg Flytoget og kjøpte meg en ny mobil i Oslo sentrum. Tusenlappene flagret. Det ble  

oppfølging på telekom-siden slik at SIM-kortet i den gamle mobilen ble sperret.  

Samme ettermiddag bestemte jeg meg for å kjøpe enda en reise til Spania. Direkte denne gang, også fra Oslo Lufthavn. Flere tusenlapper flagret.  

Og ganske nøyaktig to døgn etter mitt første, fatale besøk til Gardermoen var jeg der igjen. I den internasjonale transitthallen, og også denne gang ved en utgang i D-området, rett visavis der jeg var sist.  

 

  • Vemodig visitt 

 

Jeg hadde god tid og slentret rundt i området. Det var vemodig å være her. En vesentlig forskjell: Nå var jeg en telefon og adskillige tusen kroner fattigere.  

Jeg ruslet helt bort til gaten jeg brukte to dager tidligere. Kastet et blikk på en hylle som mente jeg dro kjensel på. Gikk nærmere – og så en skygge på hyllen.  

Der var telefonen min. DER VAR DEN! 

Følelsene er ikke så enkle å beskrive. Ergerlig, men også glad og lettet, selv om den gamle mobilen allerede var blitt detronisert av en ny variant som kostet meg minst et par stue-TV-er. 

 

  • Lå i fred i to døgn 

 

Den gamle mobilen har sannsynligvis ligget på Oslo Airport Gardermoen helt uberørt av menneskehånd i nærmere to døgn. Hvem vet. Men alt tyder på at mobilen åpenbart har fått ligge i fred i to døgn, selv om den var tilgjengelig for alle i en gjennomgangshall på Oslos – og Norges – hovedflyplass. Mobilen var fullt synlig for alle som beveget seg i nærheten, i to døgn.  

Hvordan kunne det skje?  

Jeg hadde flaks. Dette skjedde for et par uker siden, i juni, mens reisevirksomheten på Gardermoen løftet seg fra et meget lavt nivå til et mer moderat nivå.  

Og hvis noen hadde oppdaget mobilen, er sjansene også til stede for at den ville blitt innlevert til Hittegodskontoret – før eller siden. Men mobilen kunne også blitt tatt av noen som kanskje ville prøve å bruke telefonen selv, selv om sperringer etc. i mobilen ville gjort det vanskelig.  Man kan aldri vite.  

 

  • Redd for reiser? 

 

Jeg har tenkt i ettertid på om pandemien, den sosiale nedstengningen i nærmere halvannet år og de strenge reiserådene fra norske myndigheter har gjort det til en nervepåkjenning for slike som meg å trosse forbud og reise sydover.  

Er jeg blitt nervøs for å ta risiko? Er jeg blitt redd for å reise, rett og slett? 

For meg har mitt lille drama med mobilen i hvert fall ført til at jeg sjekker om jeg har mobilen minst fem ganger i timen, samme hvor jeg er.  

Det tar tid før jeg kommer over denne opplevelsen.