Forsiden

:FJERN-SYN: Pappas kamp - historien om da en 94-åring møtte koronaen i Venezia

:FJERN-SYN: Pappas kamp - historien om da en 94-åring møtte koronaen i Venezia

Kjeld Aall Flood (94) er fortsatt en habil sjåfør og  fikk fornyet sertifikatet midt under koronaen.  Foto: Kristin Flood.

  • :FJERN-SYN: Den tidligere salgsdirektøren i Sande Paper Mill, Kjeld Aall Flood flyttet til Venezia da han ble pensjonist.  Som 94-åring ble han smittet av korona ved et uhell på et sykehus.  Her forteller hans datter – journalist Kristin Flood, også bosatt i Venezia – om de dramatiske ukene i koronakrise.

Kristin Flood

Det har vært en crazy måned. Pappa fikk korona i romjulen. I Venezia. Av alle ting. Han bor der. Ikke langt unna meg.  

Han ble innlagt for et lite problem. Han testet negativt før behandling. Problemet ble løst på få dager. Så skulle han komme seg en dag eller to, på et sykeshurom. Og der var det en annen pasient som hadde korona. Som hadde testet negativt. Men som lå og hostet dag og natt.  

Jeg ringte pleierne og ba dem flytte min far. Men de nektet, den andre pasientent i rommet var negativ. Det viste seg å være feil. Han var positiv.  

  • Dermed ble pappa smittet. På et sykehus. 94 år gammel. 

Det har vært en crazy måned.  

Han ble flyttet på en lukket covid avdeling. På et rom sammen med en annen. Som også hostet. Isolasjon. Romdrakter. Ingen bevegelser. Bare noen skritt til toalettet. Ikke ut av rommet. Ingen besøk. Ingen blomster. Og heller ingen symptomer. Foreløpig. Bare hastige pleiere som løp inn og ut. Ikke tid til samtale. Smittet av sykehuset...  

  • Hvordan er det mulig?  

Overlegen ringte og beklaget.  

– Dessverre er det slikt som skjer. Oftere enn folk tror. Her er det fullt kjør. Vi vet aldri sikkert hvem som er smittet. Vi som jobber her tester oss hver tredje dag. Men vi vet aldri om vi er smittet med korona eller ikke.  

  • Betyr det at PCR-testene er usikre?  

– Det er en stor diskusjon, signora. Uansett, vi må ha noe å forholde oss til. Og vi har vår “protokoll’, reglementet. Vi kan ikke gå utenom. Vi tar en ny test på deres far om ti dager.  

  • Ti dager?  

– Ja, det er inkubasjonstiden.   

Hjelp. Om han ikke er smittet, så blir han det vel. På den avdelingen.  

Det blir telefoner med pappa hver dag. Morgen og kveld. Videosamtaler. Nyheter via internett. Takk til mobilen. Vinduet hans mot verden. Frykten dominerer, hver dag. For hosten. Smaksevnen. Feber.   

Nok en natt uten symptomer. Utålmodighet. Han er slapp. Mister matlysten.  

Her i den andre enden er vi hjelpeløse. Vi teller ned til neste test. Endelig. Den er fortsatt positiv og vi frykter det verste.  

  • Men han sier: Jeg hakke tenkt å daue her inne!  

Vi ber. Til det usynlige. Holder oss fast til neste test. En uke. Pappa er slapp. Får ikke gått sin daglige tur. Ingen stimuli. Men han er klar i hodet.  

  • Jeg spør legen om han får noen behandling, forebyggende? 

– Kun Eparin, blodfortynnende.  

  • Ingenting for immunforsvaret?  

– Nei. Ingenting. 

  

Kjeld Aall Flood (94) jobbet i mange år som salgsdirektør i norsk papirindustri, Sande Paper Mill. Som pensjonist bosatte han seg i Italia, utenfor Venezia. Her ble han ved et uhell smittet av Covid19 under en kort innleggelse på et lokalt sykehus.  Nå er covid-angrepet drevet tilbake og veteranen kan igjen nyte livet med en kaffe i sitt nabolag i Venezia. Foto: Kristin Flood.

 

Jeg sender en bærepose med D og C vitamin, sink, selen, slimoppløsende. Og instruksjoner. Han tar doble doser. Ny test, ingen symptomer. Han er utålmodig.  

  • Hvordan kan dette skje? Noen som har ansvar? Jeg vil hjem! Hvor lenge må jeg bli her?  

Legene sier:

– Vet ikke.  

Pappa begynner å bli alvorlig fortvilet. Men så spør vi. Jo lenger det går, jo mindre sjans for symptomer. Vi holder oss fast. Håper. Ringer. Gjentar at han er en viking fra nord. Han må klare dette. Han sier han savner barbermaskinen. Og undertøyskift.  

  • Vi maser: Kan han risikere å være i isolasjon i ukesvis?  

Tilslutt kommer det: 

– Vel. Etter 21 dager vurderer vi utskrivning. Selv om han er positiv.  

  • Men kan han smitte andre? Sin kone?  

– Sannsynligvis ikke. Men vi vet ikke. Det er så mye vi ikke vet. Vi må følge protokollen fra myndighetene.  

Hver dag er nervepirrende. Symptomer? Feber? Ny test.  

Positiv.  

Pappa blir flyttet. Kjørt i ambulanse. Til et annet sykehus. Rehabilitering for covidpasienter. På rom med to andre positive. Eldre menn. De tester negativt. Blir skrevet ut. Pappa er igjen. Alene. Isolert. Med mobilen. Broen til verden. Til oss utenfor. Psyken hans vakler.  

  • Jeg orker ikke mer. Hvor lenge skal det vare?  

Vi trygler ham om å holde ut: Bare noen få dager. Til neste test. De kan ikke holde på deg i evighet. Ta det rolig. Dette greier du. Du er over det verste. Husk pappa, italienske aviser skriver at 95 prosent av de koronapositive ikke får symptomer. Du er sikkert en av dem. Barbermaskinen kommer. Det hjelper. Og undertøy. Du må gå litt, pappa. Rundt senga. Frem og tilbake i rommet. Knebøyinger. Ikke bare ligge stille.  

Vi ringer flere ganger om dagen. Han prøver. Det er liten plass. Takknemlig. Alle telefonene. Oppfordringene.  

  • Ja, jeg må holde ut.  

18 dager. Ny test. Fortsatt positiv. Fortvilelsen øker. Ikke gi opp pappa. Du er sterk som en bjørn. Dette må gå. 20 dager.  

Ny test. Negativ! Endelig!  

Legene sier vi må vente litt.  

  • Hvorfor?  

– Vi må se det an noen dager.  

Jubelen dør. Hva skjer? Trenere? Detaljer må koordineres med pappas kone. Det tar ennå litt tid.  

Men nyheten om negativ test er som en medisin for pappa. Håpet våkner. Han vet han kommer hjem. Han vet at han har greid det. Vi kan endelig puste ut. Det er ufattelig. 94 år og med korona. Men symptomfri.  

Fem dager etter testen blir han skrevet ut. Dagen etter ringer han.  

  • –Jeg har så mye lopper i blodet at jeg må ut og gå!  

Den ustoppelige vikingsjelen hans.  

Men viktigst: det er mulig. Å være gammel og komme seg igjennom sykdommen. Og ut på den andre siden. Tilbake til et normalt liv. 

 

Kjeld Aall Flood i midten med døtrene Kristin til venstre og Mirella til høyre. Foto: Privat.