Forsiden

:FJERN-SYN: "Life is cheap in India"

:FJERN-SYN: "Life is cheap in India"

New Delhi: En pårørende iført verneutstyr under massekremering av covid-19-døde ved et krematorium i New Delhi. Foto: Shutterstock.

  • Jeg foretrekker irriterende og overdrevent mikrostyrte løsninger, fremfor friheten til å dø en smertefull død, skriver Bodil Fuhr. Som Aftenposten-journalist under terroraksjonen i Mumbai i 2008 opplevde hun på nært hold den nådeløse livsforakten i dette enorme landet, som nå har registrert 21,5 millioner smittede og over 230 000 døde – så langt.

:FJERN-SYN:

Systemet har ikke kollapset, det har aldri eksistert, skriver forfatteren Arundhati Roy i et gripende innlegg i The Guardian, der hun tegner et mørkt bilde av et indisk klassesamfunn uten nåde.

Et samfunn som ofrer sine svakeste når krisen rammer og som aldri har bygget opp et funksjonelt helsesystem. Nå må folk selv hugge trær for å brenne sine døde; i parker og på parkeringsplasser.

  • Ingen er trygge, skriver den kjente forfatteren, men ingen er mer utrygge enn de gjestearbeiderne som nå strømmer tilbake til landsbygden mens det ennå er busser som går. 

 

Bodil Fuhr

 

Alle som har lest boken Shantaram har et forhold til den indiske landsbygden. Selv ble jeg kastet inn i en mer urban katastrofe da jeg var på reportasjeoppdrag i New Delhi i 2008.

  

"Life is cheap in India"

 

Den grønne plastnettingen lager et symbolsk skille mellom oss journalister og terroristene som fortsatt herjer i Taj Mahal Palace - Mumbais majestetiske  luksushotell. India er rammet av sitt alvorligste terrorangrep i nyere tid. I alle fall det som får mest oppmerksomhet i pressen. Det er jeg et godt eksempel på, boligjournalisten fra Aftenposten som tilfeldigvis var i India da terroren  traff verdens største demokrati i sin mest turistvennlige navle. 

Så der står jeg med drevne utenriksreportere fra CNN, BBC og Al Jazeera, folk som er vant til dødelig drama og den uforklarlige oppstemtheten som følger. Nyhetsjunkies kalles de blant fagfolk, for det er en slags rus i det å følge de største og mest dramatiske verdensbegivenhetene på nært hold, du får ikke så mye følelsen av fare, som en vidunderlig og tidsriktig følelse av å være akkurat der det skjer når det skjer. 

  • Mumbai blør. Igjen. 

Vi blir som en liten familie, hendelsen binder oss sammen og noen av de lokale journalistene er til og med innstilt på å hjelpe en stakkars amatør i dette krigsspillet. 

Jeg er kommet sent til åstedet, men tidsnok til å følge dramaet direkte. Sporadiske skudd gjaller mellom veggene og mørk røyk fra politiets bomber siver ut av de åpne hotellvinduene. Terroristene dreper gjester for fote med politiet i helene. Flere turister er allerede meiet ned i en restaurant i nærheten. Mumbai blør. 

Jeg er sjokkert og opprørt over tragedien og gir uttrykk for det. Min nye venn fra Times of India rister på skuldrene; dette opprører oss fordi det angår turister og rike indere, For resten av den drøyt 1,3 billioner store befolkningen, er livet billig, sier han. 

Hva? sier jeg 

Life is cheap in India, sier han. 

 

  
Gruvekkende dokumentasjon på koronakastrofen i India strømmer ut til hele kloden, som i denne videoen fra Guardian. Les også det forfatter Arundhati Roy skriver om tragedien her.

 

Døden som befrier

Og det tenker jeg på nå. Nå som landet rammes av middelalderlignende tilstander fordi statsministeren, Narendra Mudi, erklærte pandemien for avviklet når den ikke var det. Landet gikk fra full lockdown i april 2020 til full gjenåpning i januar 2021. En gigantisk religiøs feiring og en publikumstett cricketmatch senere er landet kastet ut i en krise som antar bibelske proporsjoner. Dantes visjoner om helvete materialiserer seg daglig med så intense likbrenninger at metallet som bærer bålet, smelter. 

  • Dette er naturens måte å takle overbefolkningen på, ville min kyniske kollega fra Mumbai kanskje sagt. Det er tross alt den største miljøtrusselen verden står overfor i dag. Og India har verdens nest største befolkningsantall, "Bare" 70 millioner færre enn Kina. 

Men der Kina gjør sitt beste for å "konvertere" uønskede kulturer, lar India de fattige og kasteløse blø. De fleste muslimene ble tross alt kastet over i Pakistan i 1947. 

Og skal min kyniske venns tanke følges videre, så kan døden være en lettelse i denne sammenheng, for de titusenvis av utsultede mennesker som daglig slipper unna denne jammerdalen.

  

Barmhjertighetsdronningen 

Verre er det med de minst 400 000 relativt friske inderne som smittes daglig, de som får pustevansker og tror de skal dø, som ikke får oksygen, men panikkanfall, som smitter sine hjelpeløse slektninger som gjør alt de kan for å hjelpe, uten at det hjelper noen ting. 

  • For helsevesenet, denne store hvite barmhjertighetsdronningen, har kollapset i India. Hun kan ikke yte hjelp der den trengs, hverken for covidsyke eller andre. 

Og dette er selve skrekkscenariet som all verdens regjeringer (unntatt Brasil) har søkt å unngå, hovedgrunnen til at de har ofret nærings- og kulturliv og ikke minst enkeltindividets psykiske helse.

  

Å velge sine kamper 

Så om det skulle være noe av verdi som kan komme ut av den ufattelige tragedien India nå gjennomlever; så håper jeg på dette: 

  • At flere innser og kan reflektere over tragedien og se den som et groteskt bevis på nødvendigheten av lockdown og restriksjoner
  • At flere innser at nordmenn tross alt er heldige som tilbys gratis vaksiner på løpende bånd, at det er positivt at det finnes et statsapparat som beskytter borgerne ved å sørge for at helsevesenet er i stand til å levere 

Jeg foretrekker i alle fall irriterende og overdrevent mikrostyrte løsninger, fremfor friheten til å dø en smertefull død. Og jeg føler rendyrket takknemlighet over å bo i et land der kampen for menneskerettigheter er så overflødig at den dreier seg om retten til å gå uten munnbind.  

Folk burde reise mer. Ta ut sin indre utenriksreporter. Sammenligne og kjempe de viktige sakene, nå som restriksjonene løsner og vi snart får reisefriheten tilbake.

  

  • Bodil Fuhr har jobbet som journalist i Aftenposten siden 1980-tallet, der hun har dekket alt fra mote, til utenriks, kultur og helsestoff. Reising har alltid vært et viktig element i hennes liv. Særlig Amerika, fra nord til sør, har interessert henne sterkt nok til at hun har bosatt seg der i år av gangen. Senest da hun tok en master i screenwriitng ved University of California at Los Angeles (UCLA) i 2000-2001. Hun har også skapt og regissert reklame- og kortfilmer, samt studert foto ved New York Film Academy. Les også hennes blogg her.