:FJERN-SYN: "En herlig duft av kloakk traff luktcellene i nesehulen."

Ok, da, luktesansen er kanskje litt svekket etter noen runder korona (jeg sluttet å teste og å telle for lenge siden). Det er kanskje et problem, men det er veldig lite sammenlignet med det virkelig store lukteproblemet.

Verden har sluttet å lukte. Vel og merke ikke som i «mistet luktesansen», altså. Vår rundvaskede, parfymerte, renslighetsbesatte del av verden er rett og slett i ferd med å miste sin siste odør.

Har du det som meg, så kan en lukt på et nanosekund fremkalle et 50 år gammelt minne. Jeg sykler forbi et nybeiset hus, og idet tjærelukten treffer nesa transporteres jeg rett tilbake til fyrrommet i barndomshjemmet der jeg, det må ha vært en desemberdag i ca. 1968, stod og grunnet mine langrennski (av tre!), med tjære.

Denne duft-tidsmaskinen opererer mye raskere enn du kan si ordet hukommelse, har jeg erfart flere ganger.

Når jeg en dag begynner å miste hukommelsen, ber jeg deg komme inn på rommet mitt på sykehjemmet og fyre opp en Seven Seas med filter. Det var nemlig de kvalmende mentolsigarettene min mor pleide å røyke. Jeg garanterer at jeg umiddelbart vil bli transportert tilbake til baksetet i mine foreldres Fiat 128, i en evigvarende feriekø gjennom Drammen, i 26 varmegrader.

Og du har blitt grønn i ansiktet av røykingen der inne på sykehjemsrommet, og i god til før pleiemedarbeider Julia har kommet løpende i sin grønne sykehjemsuniform for å rive sigaretten ut av hendene dine og kaste den i do, har både lukten av 1500 bilers bensineksos, og smaken av en 15-årings oppkast på vei opp svelget, funnet sin plass i mitt hode.

For en tid siden gikk jeg over Carl Berners plass øst i Oslo midt i ettermiddagsrushet. Den var full av biler som sto og stanget. Hvordan kunne det være så stille? Var jeg rammet av akutt døvhet? Jeg stanset og så på bilene. Alle var elektriske, og bare noen få hjul beveget seg. Derfor var det helt stille. Først etterpå slo det meg at fraværet av bensinstanken på Carl Bernes plass en tirsdag i oktober kl. 16:35 bidro like sterkt til den merkelige, fremmedartede stemningen, som fraværet av motorstøy.

Heldigvis hender det at et avløpsrør må graves opp. Noen uker etter opplevelsen på Carl Berner, rundet jeg et hjørne sørover fra Karl Johan i retning Oslos Kvadratur. Jeg var på jakt etter en helt spesiell butikk for å kjøpe en badmintonracket til et ungt menneske som skulle feire bursdag.

En herlig duft av kloakk traff luktcellene inne i hjernen. En hel rekke gamle minner strømmet på. Det første var noe med en dobøtte på en hytte som var blitt så full at jeg måtte gå bære den veldig sakte, fullstendig omsluttet av drittlukt, fram til det anviste tømmestedet.

Hvor var badmintonbutikken? Jeg så etter noen å spørre. Fire unge damer stod like ved. De hadde gått ut av jobben og ned på gata for å finne ut hvor denne forferdelige, skandaløse, uakseptable STANKEN kom fra, innbilte jeg meg. Så jeg spurte etter veien, og la til noe halvmorsomt om den vonde lukta, som de lo av.

Et år før alt dette skjedde tilbrakte jeg en uke i Warszawa, hvor jeg ikke hadde vært på nesten 40 år. Jeg måtte grave fram minnene fra den gang uten ytre hjelp, for lukten av brent koks, som var en viktig del av å oppholde seg i Polens hovedstad, enten man var innen- eller utendørs, var forsvunnet borte.

Tellef Øgrim

PS.De brenner fortsatt kull (koks) til oppvarming i Polen, men for Warszawas del er et forbud på vei, og jeg skal ikke være den som ber dem snu, selv om en liten del av meg vil ha tilbake både gode og vonde lukter.DS

FAKTA: 

Luktecellene er plassert i et lukteepitel, som er en type sanseepitel, øverst i nesehulen. 
Dette lukteepitelet inneholder omtrent 20 millioner lukteceller.
Hos dyr som er avhengige av luktesansen for å finne mat, lokalisere fiender og predatorer, og gjenfinne artsfrender, er nesemuslingen meget velutviklet. 
Hos mennesker og hvaler er nesemuslingen sterkt redusert, siden vi ikke er like avhengige av luktesansen som mange dyr. 
(Kilde: Perplexity)