Forsiden

:FJERN-SYN: Det hjelper å ta et skritt til siden når "de andre" fortoner seg som en angripende horde halvfulle kids på Voi-sykler

:FJERN-SYN: Det hjelper å ta et skritt til siden når "de andre" fortoner seg som en angripende horde halvfulle kids på Voi-sykler

De sterke, lidende helteskikkelsene brødrene Karamasov, Kristin Lavransdatter, Isak Selvanrå ble en del av artikkelforfatteren selv: – Jeg var ikke lenger alene, skriver Bodil Fuhr. Foto: Anne Lill Eide

  • Når utenforskapet blir innafor.

:FJERN-SYN:

 

Bodil Fuhr

Jeg kan fortsatt kjenne på gleden jeg følte første gang jeg leste Sigbjørn Obstfelders dikt "Jeg Ser" Jeg var 17 år og altså ikke alene om å føle at jeg var havnet på feil klode! 

Jeg var klar for livet og kastet meg ut i det med den forheksende blandingen av selvforakt og selvtillitt som bare en tenåring kan ha. Heller ti år som løve! Enn hundre år som lam, var motto. 

Men når jeg falt og slo meg, noen ganger så hardt at jeg aldri trodde jeg skulle reise meg igjen, fant jeg bøkene. Brødrene Karamasov, Kristin Lavransdatter, Isak Selvanrå - sterke, lidende helteskikkelser som klarte seg til slutt, bare man bladde fort nok. De ble en del av meg, disse såre, merkelige skikkelsene. Jeg var ikke lenger alene. 

  • Alene sammen 

Men jeg var ikke sammen med noen heller. 

Jeg hadde ingen gruppe å speile meg i, en gjeng likesinnede. Noen å være alene sammen med. 

Jeg savnet det da. Og jeg har savnet det mange ganger siden. 

Men nå vet jeg ikke lenger. 

Nå som alle kan strekke ut en finger på tastaturet og finne sin gruppe, sin flokktilhørighet, har det mistet noe av glansen. Det er  jo ikke den trygge følelsen av fellesskap man får inntrykk av - snarere en felles plattform i kampen mot "de andre".  De som ikke skjønner hvor ille man har hatt det, som bør si unnskyld, gå i seg selv og bøte på sin undertrykkende oppførsel . Men først og fremt; akseptere deg og din anderledeshet som en del av "Normalen". 

  • Den normale drømmen 

A tall order, som de sier. Som en skolelærer forklarte meg, da jeg datt ned en karakter i alle fag fordi vi fikk en ny elev som var flinkere enn meg (det skulle ikke så mye til): Det normative karaktersystemet baserer seg på at de aller fleste befinner seg midt på treet, mens noen er bedre og andre er dårligere enn de fleste. 

OG det er jo nettopp det som er problemet med "normalen" - altså der de fleste er. At de fort kan få fåtallet til å se feil ut, eller dårligere da. 

Sånn var det i alle fall før. Før internettet ga det aktive mindretallet makt, mens "den stille majoriteten" ble stummere og stummere. 

Nå har, i rettferdighetens navn, mindretallet svingt seg opp til nye høyder. Men så høyt har de nådd, at enkelte, for eksempel den mye omtalte Sløseriombudsmannen, har reagert på at offentlige midler er brukt på ekstremt smal kunst. 

Det kan diskuteres. Men det ville de ikke, noen andre minoriteter i Ytringsfrihetskommisjonen, som følte seg krenket og latterliggjort av en slik uttalelse. Og der står saken, mellom retten til å krenke, altså Ytringsfriheten og kravet om ikke å bli det. 

  • Vær dæ sjæl 

Jeg er hundre prosent for retten til å være den du er. – Vær dæ sjæl, du Bodil, så blir dukke verre, som min gamle krigsseilervenn Willy uttrykte det, da jeg på min første jobb som resepsjonsdame gjorde så godt jeg kunne uten at det noengang ble bra nok. Det var også en vanskelig, men nyttig erfaring. Men det har uansett hjulpet meg til å akseptere at "de andre" noen ganger kan fortone seg som en angripende horde halvfulle kids på Voi-sykler, og at det beste man kan gjøre er å ta et skritt til siden. 

Jeg er hverken homofil, politisk flyktning eller asiat. Men genetisk er jeg en prosent Ashkenazy jødisk, viser en DNA test jeg tok på min søsters oppfordring. Den skulle jeg gjerne ha trykket på brystet da jeg med min lange kropp og blonde hår gikk rundt i det jødiske museet i Berlin, der en spesialutstilling var viet Lebensborn-prosjektet. Jeg følte meg som en arisk fornærmelse, for ikke å si trussel, mot dette forfulgte folket hvis museum stadig trues av bombeangrep. 

 

– Jeg bøyer meg i takknemlighet over å få være den jeg er, uten at noen gir meg store problemer med det, skriver Bodil Fuhr.  Foto: Anne Lill Eide.

 

  • Gammel dame kortet 

Men en prosent er ikke nok til å søke inn i et nytt utenforfelleskap på mine gamle dager. Så, med mindre jeg er villig til å erklære meg selv "gammel", abonnere på "Vi over seksti" og forklare absolutt alt som er i veien med at "jeg begynner jo å bli gammel, da" må jeg fortsatt akseptere meg selv som et gruppeløst individ. 

Men for all del; jeg bøyer meg i takknemlighet over å få være den jeg er, uten at noen gir meg store problemer med det. Og trøster fortsatt min gruppeløse sjel med litteraturen. Sigjbørn Obstfelder, da naturligvis. Men den siste, store leseropplevelsen for oss sære individualister av noen godt voksne kvinner, fant jeg hos nobelprisvinneren Olga Tokarczuk. Les "Før plogen din over de dødes knokler" og kjenn at kloden ikke føles så feil likevel. 

 

  • Bodil Fuhr har jobbet som journalist i Aftenposten siden 1980-tallet, der hun har dekket alt fra mote, til utenriks, kultur og helsestoff. Reising har alltid vært et viktig element i hennes liv. Særlig Amerika, fra nord til sør, har interessert henne sterkt nok til at hun har bosatt seg der i år av gangen. Senest da hun tok en master i screenwriitng ved University of California at Los Angeles (UCLA) i 2000-2001. Hun har også skapt og regissert reklame- og kortfilmer, samt studert foto ved New York Film Academy. Les også hennes blogg her.