Forsiden

"Ekkokamrene runger over hele verden, og de fleste er uinteressert i andres synspunkter. "

"Ekkokamrene runger over hele verden, og de fleste er uinteressert i andres synspunkter. "

På 1990-tallet fikk journalist Bodil Fuhr følgende postulat fra fremtidsforskere: Fantasien og evnen til å forme en historie, helst en heltefortelling, kom til å bli de nye vinnerne i samfunnspyramiden.

  • Hvem kupper historiefortellingen? spør Bodil Fuhr.

 
 

Mer eller mindre subjektiv historiefortelling har lenge fargelagt, skyggelagt og til tider forgiftet nyhetsbildet med utbredte konspirasjonsteorier. 

Putin kunne ikke valgt noe bedre tidspunkt for sin ekstreme tolkning av Ukraina-krisen, altså ekstrem i forhold til Vestens Folkerettslige begreper. 

Putin snakker til russerne om Ukraina som deres tapte kontinent, ukrainernes pålagte utlendighet og NATOs truende nærvær.  Mens hele Vesten fordømmer invasjonen og aksepterer at NATO ikke kan la seg diktere. 

Et ganske ufarlig,  men tilsvarende ubegripelig verdensbilde serveres nå på Netflix på bakgrunn av den russiskfødte con-artisten Anna Sorokins historie. Etter at hennes handlinger er blitt avslørt og straffet i Vesten, selger hun, ikke bare sin egen historie, men også sitt eget verdensbilde til Netflix. Hvis folk føler seg lurt, er det deres problem, ifølge hennes forklaring på Youtube. 

 

 
  • Objektiv subjektivitet 

De fleste av oss bestreber oss på en noe mer objektiv tilnærming til den subjektive sannheten. Men også den etisk akseptable varianten er sammensatt. Skal du vektlegge nederlagene? Oppturene? Eller trekke ut gjennomsnittet? En hvilken som helst coach ville sagt oppturene, men jeg er litt enig med Anna Sorokin som ikke ville vært sin nedtur foruten. Det blir jo faktisk en mye bedre historie av det! 

Og jeg liker tanken på historielover, utformet allerede av Aristoteles, som Vendepunkter, Utvikling av karakterene gjennom Handling, helst da i form av Konflikt og Motstand. Ellers blir det jo ikke et eventyr! 

  • Symbolske historier trumfer 

Jeg tror også man blir klokere med årene, hvis man altså går gradene og utsettes for tilstrekkelig ubehag. 

Til gjengjeld kan man bli mindre kreativ. "Dette eventyret skriver du selv" var slogan på tre reklamefilmer jeg skrev og regisserte for Rusmiddeldirektoratet i 1997. Jeg tok tre eventyr som hver seg representerte en rusavhengighet, og i stedet for at Piken med Fyrstikkene, brant opp sine siste krefter, kastet hun hele fyrstikkesken i søpla og gikk veien tilbake. 

Historieteknisk helt katastrofalt, selvfølgelig, men alle var enige om at premisset var godt. Altså: bruk symbolske historier som snakker til underbevisstheten om du skal snakke ungdommer vekk fra rusmisbruk. Alle vet jo, rasjonelt sett, at det er helseskadelig, men de gjør det likevel. 

  • Fortellingen var fremtiden 

Jeg hadde noen år tidligere skrevet en artikkel i Aftenposten, der fremtidsforskere poengterte at historiefortelling kom til å bli fremtidens nye fortrinn. Muskler er erstattet av Maskiner og Hjernekraft av datamaskiner. Fantasien og evnen til å forme en historie, helst en heltefortelling, kom til å bli de nye vinnerne i samfunnspyramiden, spådde forskerne. 

Trenger jeg å si mer, kjære, voksne leser? Mange har sett NRK-serien Lykkeland, der norsk samtidshistorie så forbilledlig gjenspeiles. 

Den slutter i 1983, før internett hadde gitt all historiefortellingsmakt til folket. Journalisten var fortsatt den viktigste katalysatoren mellom makten og folk flest. Vi levde i et nyhetsbilde, der samfunnsforståelsen ble hentet inn fra medier man følte man kunne stole på, det være seg Aftenposten eller Klassekampen. 

  • Levelige sannheter 

– Hva tenker du om det som har skjedd, spør Stig fra Stavanger Aftenblad vår heltinne etter Alexander Kielland katastrofen. 

– De har allerede funnet en forklaring de fleste kan leve med, sier den utdannede samfunnsøkonomen. Den er konkret og befinner seg på et verft langt fra Norge. 

Det er en genial replikk som oppsummerer datidens medie- og maktforhold på forbilledlig vis. 

Nå er det ingenting som er sikkert. Ekkokamrene runger over hele verden, og de fleste er uinteressert i andres synspunkter. 

Først når katastrofen er et faktum, når demonstranter kupper Capitol Hill, uten at presidenten griper inn, eller Putin faktisk sender kampstyrker til Kiev, forstår en hvilken enorm makt narrativet har. 

 

 

  • Bodil Fuhr har jobbet som journalist i Aftenposten siden 1980-tallet, der hun har dekket alt fra mote, til utenriks, kultur og helsestoff. Reising har alltid vært et viktig element i hennes liv. Særlig Amerika, fra nord til sør, har interessert henne sterkt nok til at hun har bosatt seg der i år av gangen. Senest da hun tok en master i screenwriitng ved University of California at Los Angeles (UCLA) i 2000-2001. Hun har også skapt og regissert reklame- og kortfilmer, samt studert foto ved New York Film Academy. Les også hennes blogg her.